Hei. Jeg hadde bare lyst å legge inn noe jeg har selvopplevd. Jeg syntes det er så mye leit i verden og mange barn og unge lider veldig under å bli mobbet. Selv har jeg vert ett mobbeoffer fra jeg startet i 1 klasse og til jeg blei voksen og giftet meg med min elskede mann.
Det er mange stille stemmer ute som ikke våger å stå fram. Jeg har valgt å fortelle min historie i håp om at andre kan få hjelp og slippe å gå alene.

Den redde jenta!



Si at noen står og ser på meg fra avstand. Da vil de se en "liten" redd og pjuskete "unge" som sitter sammenkrøllet i ett mørkt hjørne med tårene som bare renner og renner, hun trykker en fillette bamse inntil seg og lurer på hvorfor at akkurat hun ble født. Hvorfor at alt det vonde ikke bare kan forvinne.

Hun ser at det står noen på avstand og betrakter henne, men hun orker nesten ikke å løfte hodet. Hun klarer ikke å be om hjelp mer, hun har gitt opp. Hun trykker bamsen inn til seg og krøller seg enda mer i sammen.

Det hun ønsker er at de som betrakter henne på avstand skal komme bort og holde rundt henne si de er glad i henne og at uansett om hun ser ut som en pjuskete fugleunge vil de la henne få gråte ut i armkroken til noen som bryr seg. Noen som klarer å forstå smerten som hun har inni seg.

Hun husker så alt for godt hån og spott som hun måtte svelge i seg. Hun kan se den dagen som skulle ha vert en gledes dag men som ikke blei det.

Hun hadde fått ny trøye og var så stolt. Men gleden forsvant da den i raseri av en voksen blei dratt av henne og med beskjed om at denne hadde hun stjålet.

Smerten var så vond. Stjålet, hun hadde jo fått den i gave jo! Hun fikk trøya igjen etter en stund da de som så brutalt rev den av henne fant ut at det var faktisk flere en dem som hadde kjøpt ei slik trøye i butikken. Men ingen sa unnskyld og alt blei glemt. Men denne jenta glemte det ikke. Det ga henne sår.

Hun tørker øynene med det som er igjen av en fillete gammel bamse som har gitt henne trøst mange ganger.

Og de gangene hun ikke turte gå på skolen for at hun viste at i skolegården, ventet Marte, Jens og Pål. Hun ville få et dytt i magen og så ville de sparke ben. Hun var så utrolig redd for de var jo 3 mot en.

Alle dager og netter som hun skalv av redsel for hun viste at i morgen kom nok en vond dag. Hun kunne ikke si noe til sin kjære tante, for da ville de også plage og være slem med henne. Så i stedet ble all smerte gjemt i hjertet hennes.

Hun gikk i skogen og gråt mang en gang og skjønte ikke hvorfor menneskene rund henne skulle være så slemme. Hun var jo bare ei lita redd jente som også trengte trøst. Hun savnet mamma og pappa. Men de ville ikke vite av henne. Hadde hun gjord noe galt? Hvorfor likte de henne ikke?

Godt hun hadde tante da. Hun var snill og god. Hun retter litt på jakka si som har blitt veldig krøllete av at hun har sittet så lenge i en fosterlignende stilling. Hun prøver å tenke på om hun har noen lyse minner. Kanskje om hun leter lenge nok, kanskje hun da vil finne noen.
Hun reiser seg opp og børster av seg skitten som er på klærne og ser etter om de som betraktet henne på avstand fremdeles er der. Men nei, de har gått. Hun er fremdeles alene. Hun rusler sakte av sted og håper at i morgen vil alt bli bedre.

Hun ønsker ikke lengre å være den "lille" redde "ungen" mer, men hun ønsker å vokse opp og bli en sterk ung dame som kan hjelpe andre og være en støtte for de som trenger det.

Men for å klare det må hun først klare å se seg selv som en voksen person og ikke som denne redde ungen som hele tiden innhenter henne fra fortiden. Den dagen hun klarer det, vil solen atter skinne i øynene hennes og hun vil klare å ta de første stega på nytt.

Mens hun rusler sakte av sted oppdager hun at langt borte står det en person. En person som sikkert har stått der hele tiden, men som hun ikke har klart å få øye på. Hun har bare ikke klart å se han for all smerten hun bærer har overskygget at det er noen som vil hjelpe henne. Hun må nå bare strekke armene ut å mota den hjelpen.

Hun går med litt vaklende skritt i mot personen som står og venter på henne. Tenk at hun ikke har klart å se han før. Hun må nesten smile litt der hun rusler av sted.

Da hun nesten er fremme, tenker hun på å snu å bare løpe sin veg, men hun bestemmer seg for at nå skal hun gå bort til han strekke fram handa og ta i mot hjelpen som hun så sårt trenger.

Personen står tålmodig og venter på henne. Vel ser hun ut som en liten pjuskete fugleunge, men hva gjør vel det nå? Hjelpen er under veis hun har bare ikke klart å se det. Nå vil hun ikke være en pjuskete og forgrått liten unge.

Hun går bort til denne personen som står og smiler til henne. Kom jenta mi, sier han, dette skal vi klare. Jenta mi? for noen nydelige ord, det er det lenge siden hun har hørt, i hvert fall fra en mor. Ja, sier hun, og i sammen går de hånd i hånd - denne store sterke personen og en liten pjuskete jente. Ei jente som nå vil vokse opp og, i stedet for å sitte i en krok sammenkrøllet, gå ut i lyset og kjenne solen som varmer i kinnenne sine, høre fuglene som synger.

Hun har endelig skjønt at livet er verdt å leve. Hun ser opp på denne sterke personen og for første gang smiler hun, ikke ett smil for syns skyld, men et smil som er ekte.

Vi kan betrakte disse fra avstand. Og ser vi nøye etter, kan vi se at på bakken ligger bamsen hennes - den utslitte bamsen som har fått høre om all smerten hennes. Men hun trenger ikke bamsen lengre. Nå kan den få ligge til bake.

Da ser vi at en hund kommer bort og tar bamsen i de store kjevene sine og river og sliter i den. Til slutt tar den bamsen med seg og slipper den ned i en brønn. Der kan den ligge begravet. Nå vil jenta glemme alt det vonde og bamsen har tatt det med seg.