4. NOVEMBER

Det regnet i bøttevis hele natten , og jeg satt våken hele bussturen og tenkte på hva som kan skje når en buss får vannplaning i 150 km i timen. Tydeligvis tenkte ikke sjåføren på det, for han suste i vei i nattemørket, tilsynelatende uten å ense vannstanden i veien og med vindusviskere som hadde sett sine beste dager. Daniel sa ingenting, men jeg tror han tenkte det samme som meg, for han sov heller ikke, og boken lå i fanget hans, men han leste ikke. Etter noen ganske nervepirrende timer, ankom vi Hat-Yai, og vi lot en kar på buss-stasjonen vise oss veien til første og beste hostel. Vi sov et par timer, og jeg drømte at jeg syklet kjempefort i en nedoverbakke som aldri tok slutt.

Hat-Yai er forøvrig en underlig by. Den er en av Thailands største, og her snakker så godt som ingen engelsk. Det er nok ikke så mange vestlige turister som tar turen innom hit, ettersom Hat-Yai verken har kjente strender eller severdigheter. Hat-Yai er mer et slags transportsentrum i sørlige Thailand, og en by malayene drar til for å handle. Planen var å sette seg på sykkelen i morgen, men vi fant fort ut at det må nok en dag eller to til for å finne det viktigste vi trenger; et bra kart, gode sykler og sykkelvesker. Så langt har vi ikke funnet noen av delene. Det hjelper heller ikke noe særlig at det regner som om det har gått hull på himmelen. Vi må nok investere i regntøy også.

Litt laber stemning i dag. Kommer nok av at vi er ganske sliten begge to.